Beskrivelse
Blårock og TNCF presenterer JOSHUA RAY WALKER!
En mørk oktoberkveld i Tromsø i 2019 ramlet jeg innom Bastard Bar for å overvære en konsert med Joshua. Vi var en liten gjeng som hadde møtt opp, smått nysgjerrige og spente på hva denne eksentriske texaneren skulle gjøre med det glitrende materialet sitt fra debutskiva, som da hadde vært ute helt siden tidlig på året.
Skiva er elegant produsert, der Walker backes av en gjeng dyktige kompanjonger, men alene med gitar er det et helt annet game, der man fort avsløres, om ikke evnene er intakte. I Joshuas tilfelle løftet han snarere heller musikken opp et nivå. Han er naturstridig god på ei scene.
Hovedpersonen entret til slutt scenen med en drink i hånden, kledd i hawaiiskjorte, dongerivest og cowboyhatt, satte seg på en barkrakk og begynte å snakke selvsikkert, med akkurat passe mengde ærbødighet over å være på sin første turné i Europa, over å ha tatt sin første flytur i livet sitt og over folk som hadde orket å ta turen for å se ham en søndag. Så startet han å synge og spille.
Han er helt vilt god på gitar, med en teknikk ikke ulik den durkdrevne traktører av banjo utøver, og veksler mellom virtuos og tandert fingerspill via fjellstø pickin’ Lightning Hopkins ville vært stolt av. Vokalen er så crispy, så krystallren og så kraftig at han ikke hadde trengt noe PA for å få trøkk.
Stemmen hans er ei blanding av Chris Isaak, Jimmie Rodgers og en ung Dwight Yoakam, men med masse særpreg, og ikke minst med den nødvendige sårheten og countryknekken musikk på dette nivået krever.
Materialet hans var selvsagt hovedsakelig sentrert rundt debutplata, men vi fikk også et knippe smakebiter fra den neste plata, og de holdt alle et svimlende høyt nivå, både melodi- og tekstmessig. Det føltes som om hver setning, hvert grep, hvert sekund vi bivånte av konserten var uhyre essensielt, og noe man umiddelbart følte en trang til å forevige fysisk, som gjenstander man kan ta og kjenne på, som minner fra et øyeblikks pur lykke man sjelden opplever.
Vi ble alle merket på sjela. På en bra måte. For det er noe av det aller beste jeg har sett på år og dag. På vei hjem tenkte jeg flere ganger på hva faen det var som ramlet ned i hodene på oss heldige som var der. Man fikk en følelse av å ha overvært noe ekstraordinært stort og bra, og det eneste jeg hadde å trekke ned på var at ikke flere fikk det med seg. Jeg var ikke på jobb, men gikk likevel rett hjem og skrev en fjetret terningkast 6-anmeldelse, mens jeg fortsatt husket detaljene, og begynte å glede meg til neste gang. Da skulle det faen meg jages inn masse folk.
Ett år etterpå hadde selvsagt vidunderlige, og akk så savnede, Anette Walle booket ham tilbake, og da ble det løftet opp til Blårock, der konserten solgte ut på rekordtid. Så kom den fuckings pandemien og ødela alt. Og da den var over, holdt Joshua på å stryke med av kreft.
Men kraften i musikk skal man ikke kødde med, for nå er Joshua endelig kreftfri og på vei tilbake igjen, og nå har han utvidet katalogen med ytterligere gullkorn siden sist. Man må likevel se og høre ham live for virkelig å skjønne hvilken makalaus performer fra øverste hylle av entertainment – uansett genre – dette er. Dessuten kommer det til å bli utsolgt, så det er bare å skaffe seg billett først som sist. De som ikke skal dra bør ha jævla gyldig fravær. Vi andre kan bare begynne å glede oss.
Vi sees der, for nok en kveld for historiebøkene.
Egon Holstad, forhenværende rock’n’roll-dealer.